Global Village – ikke helt som andre landsbyer

GLOBAL VILLAGE

- ikke helt som andre landsbyer

- Etter krigen fikk jeg komme hit til Global Village. Jeg var selv med på å bygge huset der jeg og barna bor. Endelig kunne jeg lære å lese og skrive. Jeg gikk grunnskolen her i Global Village opp til 9. klasse og går nå på en offentlig skole et langt stykke unna. Jeg bruker alle pengene jeg har til utdannelse, både til meg selv og til barna mine. Drømmen min er å bli sykepleier, forteller Jenneh Sannoh .

Bong fylke ligger nord i Liberia, mot grensen til Guinea, og i et jungelområde litt utenfor allfarvei ligger landsbyen Global Village. Ensartede og like jordhus står på rekke og rad. Atmosfæren og stillheten brytes opp av barnelatter i friminuttet på skolen et steinkast unna. Men bak fasaden ligger såre og dyrekjøpte fortellinger – alt annet enn latter og glede.

FORSONINGSPROSESS. I denne landsbyen nær grensen til Guinea har Misjonsalliansen gjennom en av sine partnere bygget brønner med rent vann og toaletter tilknyttet den lokale skolen. Når vi så besøker det lille lokalsamfunnet, får vi høre den forunderlige historien til landsbyen, de sterke og personlige fortellingene og ikke minst om forsoningsprosessen som ennå ikke har funnet sted i det liberiske samfunnet, men som det lille lokalsamfunnet har fått til helt på egen hånd. Velkommen til Lutheran Global Village.

- Befolkningen i Global Village kommer fra åtte ulike stammer, halvparten av alle de opprinnelige stammene i Liberia, og vi lever i fred med hverandre, forteller pastor James Cisco. Han er pastor i den eneste kirken i landsbyen. Den er luthersk, og hele befolkningen skal være kristne og går i kirken. Men først vil vi høre mer om opprinnelsen til denne litt annerledes landsbyen.

- Under borgerkrigen måtte vi alle flykte fra våre respektive landsbyer her i Liberia og til en tryggere tilværelse i nabolandet, og vi havnet etter hvert i forskjellige flyktningleirer. Der bodde vi til lenge etter at krigen var over ettersom flere av oss ikke hadde steder å dra hjem til, sier pastor Cisco.

KIRKENS ROLLE. Mange ble kristne under tiden i Guinea, og det ble i to flyktningleirer dannet to ulike lutherske kirker. Det var medlemmene i disse menighetene som ønsket å flytte til én og samme landsby i Liberia. James Cisco fortsetter: - De to leirene lå langt fra hverandre, og vi var også litt ulike som menigheter. Vi følte likevel at vi tilhørte hverandre og ville bo sammen i en ny landsby. Gleden var stor da vi i 2011 fikk tildelt et ubebodd område i Bong fylke og kunne bygge landsbyen fra grunnen av.

Ifølge pastor Cisco har de aller fleste i landsbyen såre og vanskelige opplevelser med seg i bagasjen. Når ubehagelige og konfliktfulle saker dukker opp til overflaten rydder man opp før ting utvikler seg til det verre. – Når det skjer noe vondt mellom to parter, må de sammen komme til meg. Vi lærer å leve sammen som søsken, og vi tilgir hverandre, sier han.

Pastorkona er sammen med oss og bekrefter at kirken er selve sentrum i landsbyen. - Det skjer noe i kirken hver eneste dag, både morgen og kveld. Det kan være andakt og bønn, eller korøvelse og andre sammenkomster. Barna er også en del av menighetslivet, og Gud blir en naturlig del av hverdagen og angår alle områder i livet, forteller Tenebu Siaffer.

BELASTENDE BAGASJE. Tenebu flyktet til Guinea i 1995 etter at de voldelige opprørerne kom til landsbyen der hun da bodde. Mange av opprørerne var svært unge, og de gjorde grufulle ting, forteller hun. – Vi måtte gjemme oss i jungelen, men vi så og skjønte det grusomme som skjedde. Voksne kunne få kroppene sprettet opp, hjertet ble tatt ut, og barna ble tvunget til å leke med det. Opprørerne ba også om penger for kroppsdeler, og kunne du ikke betale for å beholde armene eller andre kroppsdeler, ble de skåret av. Det var fryktelig, forteller hun og legger til: - De kom om natta og brant ned huset vårt. Jeg så begge foreldrene mine og søsteren min ble drept. Min far ble brent til aske.